Familieoppstilling - Alternativmedisin i Norge

Familieoppstilling etter Bert Hellinger
Et paradigmeskifte innenfor vestlig psykologi?

Av Olaug Rønningsdalen

Familieoppstillinger, i den form som den blir praktisert i dag, er blitt utviklet av den tyske prest og psykoterapeut Bert Hellinger. Men i likhet med alle store nyvinninger, bygger også denne på forutgående utviklet kunnskap. Det geniale, revolusjonerende, er å utvikle en syntese av forskjellig tankegods som ofte stammer fra helt ulike disipliner (psykologi, religion, filosofi, medisin, kunst etc.) og løfte det opp på et høyere nivå. På denne måten kan noe helt nytt oppstå som ligger litt foran det utviklingstrinnet som mange mennesker befinner seg på.
Bert Hellinger har klart dette og dermed satt i gang en ny bevissthetsendring innenfor store grupper av befolkningen i Tyskland, og i stadig flere land. Metoden er blitt videreutviklet og kombinert med helt andre fagområder, og benyttes innenfor bedrifter, organisasjoner, institusjoner etc.
Jeg vil i denne artikkelen gi en del bakgrunnsstoff som er viktig for å kunne forstå hva som ligger til grunne for denne metoden.

Skjulte krefter
Det interessante er å se hvilke underliggende krefter det er som virker i det skjulte, og som kan forklare hvordan denne tilsynelatende enkle metoden kan ha så mye følelsesmessig sprengstoff i seg, og øve en så stor tiltrekningskraft på menn og kvinner i alle aldre.
Kort skissert arter en oppstilling seg slik: En person stiller intuitivt tilfeldig utvalgte personer fra en gruppe opp som stedfortredere for seg selv og sine familiemedlemmer. De andre familiemedlemmene er ikke selv tilstede.
Etter en stund oppstår en mengde uforklarlige følelser som ingen vet hvor kommer fra. Etter flere runder med spørsmål hvordan deltagerne føler seg på plassene sine, og omplassering av dem i rommet, slik at de står i en annen posisjon til hverandre, oppstår en helt ny oppstilling hvor alle føler seg bedre. Personen som har oppstilt sin familie inntar sin nye plass i familien, og en kommunikasjon som kan minne om et ritual finner sted.
Sett utenfra, uten egen deltagelse, kan det hele fortone seg kunstig og absurd. Av den grunn har mange mennesker som verken har bakgrunnsinformasjon eller selv har deltatt i oppstillinger, ytret sterk kritikk mot metoden. Ofte er enkelte aspekter blitt trukket ut av sin sammenheng, og på den måten blitt framstilt som meningsløse, eller tolket i en helt annen retning enn den situasjonsbetingede, opprinnelige.
På denne bakgrunn blir det spennende å trekke inn hva biologen Rupert Sheldrake har funnet ut om oppståelsen av kraftfelt med en egen hukommelse, kalt morfogenetiske felt

Morfogenetiske felt
De fleste mennesker som har deltatt i en familieoppstilling for første gang, spør seg selv om hvordan det kan være mulig at de etter å ha blitt oppstilt som stedfortreder for et vilt fremmed menneske, som til og med kanskje er død, plutselig kan utvikle sterke følelser og kjenne kroppslige symptomer som ikke tilhører dem, men vedkommende som de representerer.
Samtidig bekrefter personene som har stilt opp sin familie at det som kommer fram under oppstillingen ofte stemmer nøyaktig med karakteristika, egenskaper og følelser som preger eller preget de forskjellige medlemmene av familien.
Det kan synes som om det oppstår et slags usynlig, men tydelig følbart felt som påvirker følelser og handlingsforløp. Det er her Rupert Sheldrakes utviklede teorier om morfogenetiske felt blir aktuelle.
Morfogenetiske felt er en del av en overordnet, helhetlig modell av naturen. De er ordnet i hierarkiske grupperinger og hele naturen er organisert på denne måten. Den minste bestanddelen kan være en subatomisk partikkel i et atom, i et molekyl eller i en krystall. Det kan også være en celle i en organisme eller i et organ eller en eneste person i en familie, et samfunn eller i en nasjon. Hvor vi enn ser i naturen, finner vi grupperinger som er mer og mer omfattende. Likt for alle de forskjellige nivåene er at helheten er mer enn summen av alle delene.
Sheldrake har gått bort fra den gamle måten å betrakte naturen som styrt av evige fysikalske lover, f.eks. tyngdekraften og elektromagnetismen, som aldri forandrer seg. Han sier at hele naturen innebefattet de såkalte naturlovene, utvikler seg over tid. At naturen blir bestemt av gjentagelser som er underlagt prinsipper, som er i kontinuerlig forandring, og aldri er statiske. Hele naturen har en hukommelse som blir uttrykt gjennom de morfogenetiske feltene. Hver ting har en hukommelse i sitt felt. Dette feltet er en kollektiv hukommelse av alle lignende ting som tidligere har funnet sted. I form av den såkalte morfogenetiske resonans, blir denne hukommelsen gitt videre. Det dreier seg her om innflytelsen av lignende handlingsmønster på senere aktivitetsmønster. F.eks. når mange mennesker på et sted lærer noe nytt, blir det lettere for andre mennesker på et annet sted å lære det samme. Det har vist seg at resultatene ved intelligenstester stadig er blitt bedre. Dette bunner ikke i en stigende intelligens i befolkningen, men at testene er blitt lettere fordi mange mennesker har gjennomgått dem. Dette fenomenet blir imidlertid kalt Flynn- effekten etter oppdageren, og har utløst heftige debatter blant psykologieksperter. Alle er enige om at den gjennomsnittlige intelligensen ikke er blitt høyere, men ingen kan forklare hvorfor testresultatene er blitt så mye bedre.
Da alle morfogenetiske felt bærer en erindring av helheten av systemet i seg, blir dette bildet beholdt også hvis systemet blir skadet. Dette fenomenet ligger til grunn for evnen til regenerasjon innenfor system. Morfogenetiske felt har også evnen til å danne nye former ved at to forskjellige arter av planter eller dyr blir krysset med hverandre.
Men hvilken betydning har alt dette for vår familieoppstilling?
En familieoppstilling virker som en modell for et familiefelt. De som deltar kommer i morfogenetisk resonans med det som er lagret i hukommelsen til feltet. Hvis noe blir forandret på, vil det ha konsekvenser for hele systemet. Dette familiefeltet bærer bildet av fullstendighet i seg, og har derfor muligheten til å gjenopprette helheten og den riktige ordningen i et skadd system. Det kan altså virke helbredende. Hver gang to mennesker forenes og får barn, blir to familiefelt forente og et nytt oppstår.
Forskningen av morfogenetiske felt innenfor sosiale system befinner seg enda i begynnerfasen, men den åpner opp for nye og spennende blikkvinkler å se verden på.
Den gir også en anelse og et omriss av hva det er som trer i kraft under en oppstilling, hvis det blir gitt rom for det. Dette feltet blir i forbindelse med oppstillinger kalt ”det vitende felt”. I Sheldrakes bok ” The Presence of the Past: Morphic Resonance & the Habits of Nature” (1995) kan man lese mer om teoriene hans.
Bert Hellinger har forsket videre på hvordan denne viten sammen med kunnskap fra andre områder kan bli nyttet terapeutisk.

Overtatte følelser, handlinger og tanker fra familiefeltet.
Innenfor psykologien blir følelser inndelt i to kategorier, primære og sekundære. Primære følelser betraktes som opprinnelige og er forbundet med en bevegelse mot andre mennesker, med utgangspunkt i et barns søken etter kontakt, kjærlighet og trøst hos sine foreldre. Disse følelsene passer alltid til situasjonen hvor de opptrer, og de virker styrkende. Det kan være følelser av kjærlighet, men også sinne eller tristhet over noe som har skjedd, eller redsel i en farlig situasjon. Disse følelsene når et høydepunkt, for så å avta og forsvinne. Primære følelser som blir levd ut fører ikke til problemer eller uønskede symptomer.
Sekundære følelser oppstår der hvor de primære følelsene ikke er blitt tillatt, eller ikke er blitt tatt imot på en empatisk måte. Et barn som opplever dette vil etter hvert gi opp videre forsøk på å få kontakt og den omsorgen det trenger. Sekundære følelser stemmer vanligvis ikke overens med situasjonen hvor de dukker opp, og de fungerer som mestringsstrategi for egen beskyttelse, avgrensning og redusering av indre spenning. Disse følelsene virker svekkende på vår livskvalitet. Mennesker som går i terapi og som kommer i kontakt med de primære følelsene som gjemmer seg bak det sekundære beskyttelsesmønsteret, vil også oppleve at den gamle angsten og hjelpeløsheten dukker opp på nytt.
I Bert Hellingers metode dukker et tredje begrep opp, nemmelig følelser som blir overtatt fra tidligere generasjoner. Som enkeltindivider svinger vi i takt med erfaringer og viten som befinner seg lagret i det morfogenetiske feltet til familien som vi tilhører. Hellinger beskriver det som en grunnleggende dynamikk at familiemedlemmer tar over erfaringer, tilstander og oppgaver fra tidligere generasjoner. Følelser, handlingsmønster, impulser og tanker som blir overtatt, har sin opprinnelse i konteksten til en annen person. De stammer fra familiesystemet og blir overtatt av barn eller barnebarn dersom foreldrene eller besteforeldrene ikke var i stand til å bearbeide og integrere dem i sine liv. Ofte kunne de adekvate følelsene ikke bli tillatt på den tiden hendelsene skjedde, fordi det ikke var rom for dem eller omgivelsene ikke tillot det. Eller det dreier seg om massive, traumatiserende hendelser som ikke kunne bli mestret uten kvalifisert hjelp. Disse følelsene oppleves som fremmede og fjernt fra jeget. På et dypere, ofte ubevisst nivå befinner det seg en forestilling om et autentisk jeg, som setter seg til motverge mot de fremmedstyrte impulsene. Det kan virke som om det er to motstridende krefter i arbeid.

Familiesjel
For riktig å kunne forstå Hellingers metode og dens bakgrunn, er det viktig å beskjeftige seg med begrepet ”familiesjel” eller ”gruppesjel”, dvs. en felles sjel som virker innenfor et familiesystem.
Man kan tenke seg en utvikling ifra et stammesamfunn hvor alle medlemmene var totalt avhengige av hverandre for å overleve og det ikke var mulig å forestille seg at noen kunne bli stengt ute, så lenge de ikke representerte en trussel for gruppens overlevelse. I denne gruppen gjaldt to grunnleggende ordninger. Den ene var at hvert medlem hadde like stor rett på tilhørlighet. Hvert medlem var klar over at gruppens ve og vel hadde fortrinn framfor personlige behov. Av denne grunn ble f.eks. svake eller syke medlemmer forlatt. Gruppens overlevelse hadde altså forrang foran personlig medfølelse. Den andre ordningen sikret de som kom først eller var eldre forrang foran de som kom senere eller var yngre. På den måten hadde alle i gruppen sin plass, og alle rykket med tiden oppover på en høyere plass i systemet. Innenfor den arkaiske stammen hersket en kollektiv samvittighet som forhindret at medlemmene overskred disse ordningene. Med tiden utviklet det seg en differensiering i relasjonene mellom medlemmene av sosiale grupper. Dette førte til at noen følte at de var bedre enn andre, eller hadde mer rett til tilhørighet eller krav på en annen plassering innenfor systemet. Det oppstod en personlig samvittighet, som skapte avstand mellom de forskjellige medlemmene og som førte til en individuell frihet eller selvbestemmelse overfor normer og krav fra gruppen. I løpet av denne utviklingen ble ordningene som tilhørte den kollektive samvittigheten fortrengt og lot seg ikke mer til kjenne som god eller dårlig samvittighet. Men den kollektive samvittigheten er ikke dermed overvunnet fordi den akkurat som tidligere danner grunnlaget for menneskelig sameksistens. Hellingers metode bringer de forskjellige virkningene av den ubevisste kollektive samvittigheten og den personlige samvittigheten fram i lyset. Konsekvensene av fortrengning og fornekting av den kollektive samvittighets ordninger blir gjort tydelig. Erfaringen med familieoppstillinger over mange år har vist at familiesamvittigheten omfatter følgende personer: personen selv, søsken, foreldre og deres søsken, besteforeldre og av og til oldeforeldre. Tilhørige er også personer utenfor familien, som ved død eller store tap har gitt andre innenfor systemet fordeler.
Familiesjelen eller den kollektive samvittigheten holder systemet sammen, den vokter over at ingen av medlemmene går tapt, uten at det fører til konsekvenser. Dette fører til at senere medlemmer av familien forsøker å balansere systemet ved å gjenta vedkommendes skjebne, hvis noen blir utelukket. Dette blir gjort av blind lojalitet og kjærlighet til familien. Hvis et medlem ikke bærer følgene av sine handlinger, vil et annet medlem, under det ubevisste presset fra familiesamvittigheten, overta denne uoppgjorte skylden og dens følger. De som kommer senere i systemet, blir ofret eller ofrer seg for de som var der før. Familiesjelen er blind og handler automatisk. Den påser ikke at de som ble utelukket blir integrert eller at deres krav blir oppfylt. Ved familieoppstilling kan disse ofte destruktive, ubevisste drivkreftene synliggjøres. Denne bevisstgjøringen setter oss i stand til å bearbeide og befri oss fra den lasten som er blitt pålagt oss av den kollektive samvittigheten og å finne den riktige plassen i familien vår.

Forbindelse med de døde.
Erfaringer med familieoppstillinger har brakt den overraskende erkjennelsen at det ikke eksisterer noen forskjell mellom de levendes og de dødes virkning innenfor systemet. De agerer helt uavhengig av sin tilstand. Ofte trenger man en tilleggsopplysning for å skille stedfortredere for personer som er døde fra de som er i live.
I vårt samfunn er det liten plass for viten om den styrken som våre forfedre representerer i livene våre. De gamle ritualene og helligdagene som var viet de døde, er blitt glemt. I andre kulturer har de døde fremdeles en stor og viktig plass, de blir holdt i ære og respektert. Bert Hellinger har gitt tilbake forfedrene deres viktige plass innenfor familiesystemet. Ved gjentatte oppstillinger oppdaget han at noe i sjelen til etterkommerne ikke kunne komme til ro, hvis de ikke hadde sluttet fred med de døde. Dødslengsel bunner ofte i at noe ikke er oppklart i forholdet til nære, døde personer i familien. Døde som blir verdsatt, er fylt av velvilje og kjærlighet overfor de levende. Arbeidet med de døde har mye til felles med sjamanisme. Som de gamle sjamanene forsøker vi å bringe forholdet mellom de levende og de døde i orden. Forskjellen er at vi ikke må bevege oss inn i dødsriket, men at oppstillingene kan tjene som et instrument, slik at de døde på en verdig måte kan komme til oss.

Rituale
En oppstilling kan betraktes som et rituale i seg selv, samtidig som den inneholder mange avgrensede, situasjonsavhengige ritualer. Ritualer symboliserer overganger og markerer forandringer. De består av en fast rekkefølge av skritt, som blir utført til riktig tid og på riktig sted. Et rituale skjer i ord, bevegelser og/eller handlinger og forbinder utøveren med bestemte verdier, idealer, hensikter og tilstander.
I hver oppstilling gjennomgår den som stiller opp, oppstillingslederen og de andre deltagerne mer eller mindre intensivt overgangsprosesser. Ritualene virker dypt inn i sjelen, og skaper nye bilder av en selv og ens plassering i en større sammenheng. For mange kan det føles som sterke spirituelle opplevelser.

Jeg har her beskrevet noen av de nyeste erkjennelsene om hva som danner grunnlaget for arbeidet med familieoppstillinger. Selv om en mengde nytt er blitt utforsket, er det allikevel en del som forblir uforklarlig. Vi kan kanskje i ydmykhet kalle det livets mysterium, og la det på sin måte åpenbare seg.

Olaug Rønningsdalen tilbyr kurs i familieoppstilling.
Les mer under www.familieoppstilling.com