Psykoterapi mellom barken og veden - Alternativmedisin i Norge

Sosialkomiteen behandlet i vårsesjonen Regjeringens forslag til ny lov om Alternativ behandling (Odelstingsprop. nr. 27, 2002/2003), som erstatter «kvakksalverloven» fra 1938. Loven er nå vedtatt. Målet er å gjøre flere behandlingstilbud tilgjengelig for brukerne, gi større valgfrihet og samtidig sikre kvaliteten. Dette er et etterlengtet tiltak, men lovforslaget så vel som debatten omkring den fokuserer kun på tradisjonelle, fysiologiske, biologiske eller manuelle behandlingsformer. Hele psykoterapifeltet er utelatt fra de helsepolitiske drøftingene. Fortsatt er psykoterapi momsbelagt og unntatt refusjonsordninger, så lenge behandlingen ikke utføres av autorisert helsepersonell. Her er det ikke kravet til terapeutisk faglighet som er avgjørende, men tvert i mot om du har en eller annen form for autorisert helseutdanning, uansett relevans for det terapeutiske arbeidet.

Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) er omfanget av psykiske lidelser i ferd med å bli en av våre viktigste helseproblemer i den vestlige verden. WHO er bekymret over det store spriket mellom behandlingsbehov for psykiske, nevrologiske og atferdsmessige plager og behandlingstilbudet. Det går heller ikke en dag her hjemme uten at vi hører eller leser om krisen i psykiatrien i Norge. Folk som trenger hjelp til å klare seg i hverdagen, må stille seg i kø i årevis, eller tvangsinnlegges for å få hjelp. Symptombehandling med piller prioriteres fremfor langsiktig, terapeutisk behandling, i alle fall hvis den hjelpetrengende er avhengig av hjelp til finansieringen. Dette har ikke bare en personlig, individuell betydning, men også samfunnsøkonomisk side. Det er anslått at over ti prosent av uføretrygdete i yrkesaktiv alder, samt hver fjerde av alle nye uførepensjonister, har en psykisk lidelse. Nettopp derfor valgte helsemyndighetene å fokusere på arbeid og aktivitet under markeringen av Verdensdagen for psykisk helse 10. oktober 2002.

Det er uforsvarlig at folk i langvarig eller akutt krise, ofte ungdom, må vente i årevis på hjelp – noen tar til og med livet av seg mens de venter – mens landet er fullt av erfarne og gode psykoterapeuter. Psykoterapi kan defineres som en samtaleterapi basert på en systematisk anvendt metode, for eksempel gestaltterapi, integrativ terapi, psykodrama, danseterapi, kunst- og uttrykksterapi eller jungiansk terapi. Det finnes mellom 600 og 800 høyt kvalifiserte, praktiserende psykoterapeuter i Norge. Psykoterapeutene er organisert i et felles forbund, Norsk forbund for psykoterapi (NFP), og har fra fire til åtte års spesialutdanning i psykoterapeutisk teori og metode, minimum 120 timer egenterapi og pålagt, regelmessig veiledning i forhold til egne klienter.

Psykoterapien har stor utbredelse på alle kontinenter og har vellykkede resultater å vise til. I en oversikt av 475 kontrollerte effektstudier ved hjelp av såkalt meta-analytisk undersøkelsesmetode konkluderer et forskerteam (Smith, Glass & Miller,1980) med at den gjennomsnittlige klient som mottar psykoterapi, etter behandlingen klarer seg bedre enn 80 prosent av de klienter som ikke mottar psykoterapisk behandling.

Den nye loven om alternativ behandling hilses absolutt velkommen av psykoterapeutene. Den innebærer også at helsemyndighetenes foreslag om at det opprettes en frivillig, offentlig registreringsordning av praktiserende, alternative behandlere vil bli gjennomført. For registrering kreves medlemskap i en fagorganisasjon som stiller krav til utdanning, etiske regler, forsikringsordning og vedtektsfestet klageadgang. En slik ordning vil kunne bidra til å skille seriøse fra useriøse behandlere og til generell kvalitetssikring.

Men enn ny lov om alternativ behandling som unnlater å unnta psykoterapeutisk behandling fra momsplikt, og som avviser å vurdere refusjonsavtaler eller annen økonomisk brukersubsidiering, bidrar ikke til å utvide behandlingstilbudet for forbrukerne på dette området. Tvert i mot bidrar myndighetene faktisk til å befeste en stigmatisert holdning, både i store deler av helsevesenet og blant befolkningen for øvrig, i forhold til å oppsøke psykoterapeutisk behandling i motsetning til ulike former for manuell behandling.

Uten refusjonsordninger eller offentlig autorisasjon dekkes ingen utgifter av det offentlige. Når psykoterapeuter i tillegg pålegges å innkreve 24 prosent moms av klientene, favoriseres de mest ressurssterke med hensyn til å tilgang på terapi når behovet er der. Som om dette ikke var nok, kan du miste retten til rehabiliteringspenger når sykepengeperioden på ett år er ute, hvis din lege ikke utrykkelig anbefaler aktiv behandling i form av samtaleterapi hos psykoterapeut (i stedet for psykolog eller psykiater). Du må altså ofre nettopp det tilbudet som kanskje for første gang har hjulpet deg, for å beholde retten til rehabiliteringspenger.

Finansdepartementet har selv påpekt at moms på helsetjenester ikke må føre til uheldige, utilsiktete virkninger, som for eksempel forskjellsbehandling av samme type behandlere. Ikke nok med at psykoterapeuter forskjellsbehandles i forhold til psykologer og psykiatere, NFPs kartlegging blant medlemmene dokumenterer helt klart at våre medlemmer gjennom innføring av denne loven blir behandlet ulikt. Vi spør: Hva er den helsefaglige bakgrunnen for at helsepersonell med autorisasjon, være seg ambulansesjåfører eller sykepleiere, kan ta klienter i terapi uten å innkreve merverdiavgift på 24 prosent, mens en sosionom eller barnevernspedagog med samme eller større psykoterapeutiske kompetanse må kreve moms av sine klienter? Vi antar at det er terapeutenes terapifaglige kompetanse og etiske ansvarlighet som er avgjørende for kvalitetssikring, også etter brukernes syn?

Tatt i betraktning av det stigende behovet for psykoterapeutisk behandling og tilsvarende underskudd på behandlingstilbud innenfor den nåværende helsetjenesten, er det uforståelig at myndighetene ikke nå benytter anledningen til å øke adgangen til eksisterende, kvalifiserte psykoterapeutiske ressurser.