... mer om
akupunktur
Akupunktur er et medisinsk
system utviklet i Kina. Ordet
akupunktur kommer fra de to
latinske ordene acus = nål,
spiss, og punctur = punktere,
stikke. Zhen Jiu kalles metoden
på kinesisk. Det betyr nåling
og varming (moxa), som er de to
mest brukte teknikkene innen
akupunktur.
Akupunktur,
slik begrepet anvendes i dag,
omfatter behandling i følge både
tradisjonell kinesisk medisin og
nyere former for akupunktur som
er utviklet i vårt århundre.
Den
tradisjonelle kinesiske
akupunktur er basert på en
livsenergilære. Livsenergien
eller vitalenergien, som
kineserne kaller qi, sirkulerer
i hele kroppen og ledes gjennom
et komplisert system av
energikanaler
(akupunktur-meridianene), som står
i energiutveksling med omverden
gjennom akupunkturpunktene. Ved
å behandle disse punktene kan
man i følge utøverne innvirke
på energisirkulasjonen i
kroppen og gjenopprette kroppens
harmoniske balanse. Moderne
forskning har vist at huden er særlig
gjennomtrengelig for
forskjellige former for fysisk
energi i akupunkturpunktene. Den
elektriske hudmotstanden er således
nedsatt i disse punktene, og
dette brukes av noen innen
moderne akupunktur til å
lokalisere akupunkturpunktene
ved hjelp av elektriske punktsøkere.
I
akupunktur inngår blant annet
bruk av ulike mikrosystemer,
samt bruk av andre
utradisjonelle måter å
stimulere punktene, som
elektrisk stimulering, magneter,
myk laser og annen
lysbehandling, lyd, mikrobølger
og injeksjon av medikamenter i
akupunkturpunkter.
Mikrosystemene omfatter øreakupunktur,
neseakupunktur,
skalleakupunktur, oral
akupunktur, ankelakupunktur, håndakupunktur
m.m.
Historikk
Akupunktur
ser ut til å ha vært en viktig
del av kinesisk medisin i flere
tusen år. Det finnes 2000 år
gamle skriftlige kilder. Den
urolige perioden med krigende småstater
(500-200 f.Kr.) var en
blomstringstid i kinesisk
filosofi, med utvikling av blant
annet Taoismen og
Konfusianismen. Etter langvarige
kriger ble riket omsider samlet.
Dette fikk også betydning for
medisinen. Sykdommer ble ikke
lenger sett på bare som
manifestasjoner av onde ånder
og skadelige innvirkninger, men
som ubalanse - det vil si i et
helt og integrert kroppssystem
som var regulert av særlige
lover. Slik ble også
akupunkturlæren del av en mer
omfattende medisinsk filosofi.
Akupunkturen
spredte seg i Asia fra cirka år
540 f. Kr. I dag har land som
Japan, Korea og Vietnam flere
hundre år gamle
akupunkturtradisjoner.
Akupunkturen
ble brakt til Europa av
jesuittmunker på 1500- og
1600-tallet. I 1820-årene ble
det undervist i metoden ved
universitetssykehus i Paris, som
da var vestens medisinske
sentrum. I 1829 ble en
avhandling om akupunktur
forsvart for den medisinske
doktorgrad i Uppsala. Akupunktur
ble anvendt på øyeavdelingen
ved Rikshospitalet allerede i
1860-70 årene. Akupunktur slo
ikke helt igjennom i
skolemedisinen, og frem til 1970
kjente få vestlige leger til
metoden.
På
1930-tallet ble det oversatt
klassiske kinesiske tekster om
akupunktur til fransk. Dette førte
til fornyet interesse for
akupunktur blant europeiske
leger. Det oppstod etterhvert på
1950- og 1960-tallet levedyktige
og utviklingsdyktige
akupunkturmiljøer både i
fransk og tysk medisin, med
etablering av egne
fagtidsskrifter og
akupunktur-kongresser.
Den store
interessen for akupunktur i
vesten oppstod imidlertid under
«pingpong-diplomatiets» dager
i 1970-72, i forbindelse med besøket
som USAs president Richard Nixon
avla i Kina. Også en norsk
legegruppe var i Kina i 1972.
Siden da har akupunktur fått økende
oppmerksomhet i vår vestlige
medisin. Det begynte med
interessen for akupunktur som
anestesimetode og fortsatte med
akupunkturens muligheter som
klinisk disiplin i
smertebehandling. Fra 1955 har
Kina hatt egne medisinske
universitet i tradisjonell
kinesisk medisin, og er et av få
land i verden som nå har løftet
sin tradisjonelle medisin opp på
samme nivå som skolemedisin
(vestlig medisin). I dag har
Kina to parallelle
medisinutdanninger: en
skolemedisinsk og en
tradisjonell kinesisk medisin. I tradisjonell kinesisk
medisin er hovedmetodene
urtemedisin, massasje og
akupunktur. Leger fra disse to
ulike retningene arbeider i det
kinesiske helsevesen side om
side. Også i en rekke andre
asiatiske land er akupunktur en
autorisert medisinsk behandling.
Beskrivelse
av behandlingsformen
I
tradisjonell kinesisk medisin
ser man på sykdom som en
ubalanse i kroppens
energisystem. Man ser på
kroppen som en helhet bestående
av en rekke organer og
energikretsløp som må være i
en indre balanse og harmoni.
Denne indre balansen er en
forutsetning for helse - det må
være en likevekt mellom kulde
og varme, mellom hvile og
aktivitet, mellom yin og yang.
I
tradisjonell kinesisk medisin er
det bygd opp en egen terminologi
som beskriver hele dette
systemets anatomi,
normalfysiologi og hvordan det
fungerer under sykdom. Systemet
bygger på følgende tre deler:
-
Qi (vital
livsenergi) og fire andre
grunnleggende substanser, som
vedlikeholder vitale aktiviteter
i kroppen.
-
Organsystemer
som produserer, lagrer, styrer
og distribuerer qi og de andre
substansene.
-
Meridiansystemet
som sammenbinder dette til et
samlet hele.
Denne
terminologien kan ses på som
akupunkturens fagspråk, akkurat
som man i den vestlige medisin
har en egen terminologi som
brukes for å forklare både
anatomiske, fysiologiske og
patologiske forhold. I følge utøverne
må man ikke tro på qi-energien
for å praktisere akupunktur.
Men de mener at dette
begrepsapparatet gjør det
lettere å dra nytte av all den
kliniske erfaring som er samlet
i kinesisk akupunktur. I den
kinesiske medisins historie har
målet vært å se sammenhenger
mellom alle tegn og symptom som
pasienten presenterer. Målet
var å se «et mønster» i de
symptomene som pasienten viste
og de tegn som legen observerte.
I dette mønsteret er i følge
utøverne «årsaken», slik man
forstår den i vestlig medisin,
bare en del av helheten.
I følge utøverne
er alternativet til å lære seg
tradisjonell kinesisk medisin en
forenklet form for akupunktur,
hvor man bruker standard
punktkombinasjoner ved ulike
lidelser. En slik «kokebok-akupunktur»
ser fremdeles ut til å være
dominerende i vesten. Den er
lett å lære og kan også være
effektiv. Imidlertid mener utøverne
at man mister muligheten til å
individualisere behandlingen og
tilpasse den til pasientens
konstitusjon.
I følge utøverne
er akupunkturbehandling
differensiert, det vil si at man
anvender forskjellige
kombinasjoner av punkter og
stimulering av disse for å oppnå
optimale resultater ved ulike
medisinske problemer (akkurat
som man velger forskjellige
medikamenter i behandling av
forskjellige sykdommer). I mange
tilfeller vil kroppen selv
indikere gjennom psykiske og
fysiske tegn hvor behandlingen bør
settes inn. De fysiske tegn er
blant annet økt trykkømfintlighet
eller endret elektroaktivitet i
akupunkturpunktene.
Metode
Nålene som
brukes i akupunkturbehandling
stikkes inn i spesielle
akupunkturpunkter som finnes
spredt over hele
kroppsoverflaten. Det er ca. 400
forskjellige akupunkturpunkter på
hver kroppshalvdel. Akupunkturnålene
stikkes inn i riktig dybde og
retning. Nålene kan bli stående
urørt, men ofte manipuleres de
med fingrene, varmes opp eller
stimuleres elektrisk, avhengig
av hvilke effekter man ønsker
å oppnå.
Til hver
behandling brukes det 1 til 20 nåler
eller flere, som er meget tynne.
En viktig indikator på at
akupunkturnålen er satt riktig,
er i følge utøverne at det
oppstår en nålefølelse, eller
«De qi» som kineserne kaller
det. De qi betyr at livsenergien
qi «er aktivert og satt i
bevegelse», det oppleves som en
følelse av tyngde, et press som
om den aktuelle kroppsdel
utvider seg, ømhet sårhet,
eller nummenhet.
Forklaringsmåte
Akupunktur
brukes i behandlingen av et
meget stort antall forskjellige
medisinske problemer, og disse
omfatter alle kroppens
forskjellige organsystemer.
Akupunktur
hevdes å ha en regulerende
virkning på organismen og
stimulere helbredelsesprosesser.
Den vitenskapelige kunnskap om
integrerte helbredelsesprosesser
er imidlertid fortsatt meget
mangelfull og ufullstendig i
Norge.
I dag utøves
akupunktur av et stort antall
alternativmedisinske utøvere.
Mange av disse har en medisinsk
grunnutdanning, enten som
sykepleiere eller som
fysioterapeuter, eller at de har
gjennomgått et medisinsk
grunnkurs ved en skole for
alternativmedisinske utøvere.
Andre akupunktører har fått
hele sin utdanning i utlandet.
Akupunktur utøves på private
klinikker, noen sykehus ved
blant annet smerteklinikkene, fødeavdelinger
og ved enkelte av slagenhetene
og av allmennpraktiserende
leger. Over 30 prosent av norske
leger henviser pasienter til
akupunkturbehandling.
Verdens
helseorganisasjon
I dag er
Verdens Helseorganisasjon i ferd
med å avslutte et langt
utredningsarbeide om akupunktur.
Dette omfatter, i tillegg til en
internasjonal
akupunkturnomenklatur,
retningslinjer for utdanning,
for sikker akupunkturutøvelse,
indikasjoner og
kontraindikasjoner for
akupunktur og retningslinjer for
klinisk akupunkturforskning.
Disse
retningslinjene fra Verdens
Helseorganisasjon er ment som
anbefalinger til de enkelte
lands helsemyndigheter. De
legger stor vekt på at
helsepersonell må ha en grundig
teoretisk og praktisk utdanning
i akupunktur, og setter strenge
krav både til hygiene og
prosedyrer for sikker
akupunkturpraksis.
Indikasjonsområdet som Verdens
Helseorganisasjon angir for
akupunktur er stort og rommer en
rekke ulike medisinske
disipliner som smertebehandling,
astma og allergi, gynekologiske
lidelser, fordøyelsessykdommer,
sykdommer i urinveier og hjerte-
og karsykdommer m.m.
Kilde:
NOU 1998-21
|