Den tradisjonelle kinesiske akupunktur er basert på en livsenergilære. Livsenergien eller vitalenergien, som kineserne kaller qi, sirkulerer i hele kroppen og ledes gjennom et komplisert system av energikanaler (akupunktur-meridianene), som står i energiutveksling med omverden gjennom akupunkturpunktene. Ved å behandle disse punktene kan man i følge utøverne innvirke på energisirkulasjonen i kroppen og gjenopprette kroppens harmoniske balanse. Moderne forskning har vist at huden er særlig gjennomtrengelig for forskjellige former for fysisk energi i akupunkturpunktene. Den elektriske hudmotstanden er således nedsatt i disse punktene, og dette brukes av noen innen moderne akupunktur til å lokalisere akupunkturpunktene ved hjelp av elektriske punktsøkere.

I akupunktur inngår blant annet bruk av ulike mikrosystemer, samt bruk av andre utradisjonelle måter å stimulere punktene, som elektrisk stimulering, magneter, myk laser og annen lysbehandling, lyd, mikrobølger og injeksjon av medikamenter i akupunkturpunkter. Mikrosystemene omfatter øreakupunktur, neseakupunktur, skalleakupunktur, oral akupunktur, ankelakupunktur, håndakupunktur m.m.

Historikk
Akupunktur ser ut til å ha vært en viktig del av kinesisk medisin i flere tusen år. Det finnes 2000 år gamle skriftlige kilder. Den urolige perioden med krigende småstater (500-200 f.Kr.) var en blomstringstid i kinesisk filosofi, med utvikling av blant annet Taoismen og Konfusianismen. Etter langvarige kriger ble riket omsider samlet. Dette fikk også betydning for medisinen. Sykdommer ble ikke lenger sett på bare som manifestasjoner av onde ånder og skadelige innvirkninger, men som ubalanse - det vil si i et helt og integrert kroppssystem som var regulert av særlige lover. Slik ble også akupunkturlæren del av en mer omfattende medisinsk filosofi.
Akupunkturen spredte seg i Asia fra cirka år 540 f. Kr. I dag har land som Japan, Korea og Vietnam flere hundre år gamle akupunkturtradisjoner.
Akupunkturen ble brakt til Europa av jesuittmunker på 1500- og 1600-tallet. I 1820-årene ble det undervist i metoden ved universitetssykehus i Paris, som da var vestens medisinske sentrum. I 1829 ble en avhandling om akupunktur forsvart for den medisinske doktorgrad i Uppsala. Akupunktur ble anvendt på øyeavdelingen ved Rikshospitalet allerede i 1860-70 årene. Akupunktur slo ikke helt igjennom i skolemedisinen, og frem til 1970 kjente få vestlige leger til metoden.
På 1930-tallet ble det oversatt klassiske kinesiske tekster om akupunktur til fransk. Dette førte til fornyet interesse for akupunktur blant europeiske leger. Det oppstod etterhvert på 1950- og 1960-tallet levedyktige og utviklingsdyktige akupunkturmiljøer både i fransk og tysk medisin, med etablering av egne fagtidsskrifter og akupunktur-kongresser.

Den store interessen for akupunktur i vesten oppstod imidlertid under «pingpong-diplomatiets» dager i 1970-72, i forbindelse med besøket som USAs president Richard Nixon avla i Kina. Også en norsk legegruppe var i Kina i 1972. Siden da har akupunktur fått økende oppmerksomhet i vår vestlige medisin. Det begynte med interessen for akupunktur som anestesimetode og fortsatte med akupunkturens muligheter som klinisk disiplin i smertebehandling. Fra 1955 har Kina hatt egne medisinske universitet i tradisjonell kinesisk medisin, og er et av få land i verden som nå har løftet sin tradisjonelle medisin opp på samme nivå som skolemedisin (vestlig medisin). I dag har Kina to parallelle medisinutdanninger: en skolemedisinsk og en tradisjonell kinesisk medisin. I tradisjonell kinesisk medisin er hovedmetodene urtemedisin, massasje og akupunktur. Leger fra disse to ulike retningene arbeider i det kinesiske helsevesen side om side. Også i en rekke andre asiatiske land er akupunktur en autorisert medisinsk behandling.

Beskrivelse av behandlingsformen
I tradisjonell kinesisk medisin ser man på sykdom som en ubalanse i kroppens energisystem. Man ser på kroppen som en helhet bestående av en rekke organer og energikretsløp som må være i en indre balanse og harmoni. Denne indre balansen er en forutsetning for helse - det må være en likevekt mellom kulde og varme, mellom hvile og aktivitet, mellom yin og yang.

I tradisjonell kinesisk medisin er det bygd opp en egen terminologi som beskriver hele dette systemets anatomi, normalfysiologi og hvordan det fungerer under sykdom. Systemet bygger på følgende tre deler:

• Qi (vital livsenergi) og fire andre grunnleggende substanser, som vedlikeholder vitale aktiviteter i kroppen.
• Organsystemer som produserer, lagrer, styrer og distribuerer qi og de andre substansene.
• Meridiansystemet som sammenbinder dette til et samlet hele.

Denne terminologien kan ses på som akupunkturens fagspråk, akkurat som man i den vestlige medisin har en egen terminologi som brukes for å forklare både anatomiske, fysiologiske og patologiske forhold. I følge utøverne må man ikke tro på qi-energien for å praktisere akupunktur. Men de mener at dette begrepsapparatet gjør det lettere å dra nytte av all den kliniske erfaring som er samlet i kinesisk akupunktur. I den kinesiske medisins historie har målet vært å se sammenhenger mellom alle tegn og symptom som pasienten presenterer. Målet var å se «et mønster» i de symptomene som pasienten viste og de tegn som legen observerte. I dette mønsteret er i følge utøverne «årsaken», slik man forstår den i vestlig medisin, bare en del av helheten.

I følge utøverne er alternativet til å lære seg tradisjonell kinesisk medisin en forenklet form for akupunktur, hvor man bruker standard punktkombinasjoner ved ulike lidelser. En slik «kokebok-akupunktur» ser fremdeles ut til å være dominerende i vesten. Den er lett å lære og kan også være effektiv. Imidlertid mener utøverne at man mister muligheten til å individualisere behandlingen og tilpasse den til pasientens konstitusjon.
I følge utøverne er akupunkturbehandling differensiert, det vil si at man anvender forskjellige kombinasjoner av punkter og stimulering av disse for å oppnå optimale resultater ved ulike medisinske problemer (akkurat som man velger forskjellige medikamenter i behandling av forskjellige sykdommer). I mange tilfeller vil kroppen selv indikere gjennom psykiske og fysiske tegn hvor behandlingen bør settes inn. De fysiske tegn er blant annet økt trykkømfintlighet eller endret elektroaktivitet i akupunkturpunktene.

Metode
Nålene som brukes i akupunkturbehandling stikkes inn i spesielle akupunkturpunkter som finnes spredt over hele kroppsoverflaten. Det er ca. 400 forskjellige akupunkturpunkter på hver kroppshalvdel. Akupunkturnålene stikkes inn i riktig dybde og retning. Nålene kan bli stående urørt, men ofte manipuleres de med fingrene, varmes opp eller stimuleres elektrisk, avhengig av hvilke effekter man ønsker å oppnå.
Til hver behandling brukes det 1 til 20 nåler eller flere, som er meget tynne. En viktig indikator på at akupunkturnålen er satt riktig, er i følge utøverne at det oppstår en nålefølelse, eller «De qi» som kineserne kaller det. De qi betyr at livsenergien qi «er aktivert og satt i bevegelse», det oppleves som en følelse av tyngde, et press som om den aktuelle kroppsdel utvider seg, ømhet sårhet, eller nummenhet.

Forklaringsmåte
Akupunktur brukes i behandlingen av et meget stort antall forskjellige medisinske problemer, og disse omfatter alle kroppens forskjellige organsystemer.
Akupunktur hevdes å ha en regulerende virkning på organismen og stimulere helbredelsesprosesser. Den vitenskapelige kunnskap om integrerte helbredelsesprosesser er imidlertid fortsatt meget mangelfull og ufullstendig i Norge.

I dag utøves akupunktur av et stort antall alternativmedisinske utøvere. Mange av disse har en medisinsk grunnutdanning, enten som sykepleiere eller som fysioterapeuter, eller at de har gjennomgått et medisinsk grunnkurs ved en skole for alternativmedisinske utøvere. Andre akupunktører har fått hele sin utdanning i utlandet. Akupunktur utøves på private klinikker, noen sykehus ved blant annet smerteklinikkene, fødeavdelinger og ved enkelte av slagenhetene og av allmennpraktiserende leger. Over 30 prosent av norske leger henviser pasienter til akupunkturbehandling.

Verdens helseorganisasjon
I dag er Verdens Helseorganisasjon i ferd med å avslutte et langt utredningsarbeide om akupunktur. Dette omfatter, i tillegg til en internasjonal akupunkturnomenklatur, retningslinjer for utdanning, for sikker akupunkturutøvelse, indikasjoner og kontraindikasjoner for akupunktur og retningslinjer for klinisk akupunkturforskning.

Disse retningslinjene fra Verdens Helseorganisasjon er ment som anbefalinger til de enkelte lands helsemyndigheter. De legger stor vekt på at helsepersonell må ha en grundig teoretisk og praktisk utdanning i akupunktur, og setter strenge krav både til hygiene og prosedyrer for sikker akupunkturpraksis. Indikasjonsområdet som Verdens Helseorganisasjon angir for akupunktur er stort og rommer en rekke ulike medisinske disipliner som smertebehandling, astma og allergi, gynekologiske lidelser, fordøyelsessykdommer, sykdommer i urinveier og hjerte- og karsykdommer m.m.

Kilde:  NOU 1998-21