... mer om samisk folkemedisin og tradisjoner


Mennesker som lever i nær kontakt med naturen og mennesker på flyttefot oppdager ikke bare at naturen har sitt eget språk, men at den også har et eget apotek. Samene har i løpet av flere tusen år utviklet en egen folkemedisin. Den folkemedisinske tradisjon tok for seg både somatisk og psykiatrisk sykdom og ble utviklet ved prøving og feiling. Dette er folkemedisin med trekk av naturmedisin, men kanskje framfor alt medisin med innslag av tro, trolldom og magi. Samenes folkemedisin avviker neppe særlig fra andre folkeslags, en finner likhetstrekk i for eksempel indiansk og eskimoisk folkemedisin, men også i for eksempel norsk bygdemedisin. Det er likevel ikke urimelig å anta at samisk folkemedisin er mer levende enn annen folkemedisin i dagens Norge.

«Samisk religion» står som en betegnelse for en religiøs tradisjon med klare forbindelseslinjer til sibirsk religion og det en ofte kaller for sjamanisme. En knytter definisjonen av en sjaman til det sibirske ordet «saman» som har å gjøre med å vite eller forstå. Sjamanen er den som «ser» mer enn andre, fordi han har mottatt evnen til å se inn i og påvirke det som skjer i andre verdener.

Noaiden - samenes sjaman - kunne drive ut sykdom. Noaiden var i stand til å binde sammen vår verden og den underjordiske. Noaiden hadde et instrument, et våpen, som var viktig - runebomma. Denne brukte noaiden for å oppnå transe for å få kontakt med underverdenen slik at han fikk se årsaken til sykdommen. Således var noaiden både lege og prest, spåmann og rådgiver. Semantisk sett betyr sannsynligvis noaide «en som forstår seg på trolldom».

Det samiske samfunn idag har et ganske tvetydig forhold til de før-kristne religiøse tradisjonene. Allerede fra tidlig på 1700-tallet la storsamfunnet stor vekt på å kristne samene og tilpasse dem et liv etter storsamfunnets regler og normer. Sjamanismen i samisk utforming forsvant dermed gradvis utover på 1700-tallet. Runebommer ble beslaglagt i stor stil og noaidene måtte gå «under jorden» for ikke å bli forfulgt av rettsapparatet.

Blant samer, kvener og etterhvert også nordmenn oppsto det en vekkelse omkring 1850 under ledelse av den svensk-samiske presten Lars Levi Lestadius. Denne vekkelsen bidro ytterligere til å svekke den gamle religionens innflytelse blant samene. Ikke minst var det viktig at den samiske sjamanen, noaiden, ble borte. Noen av noaidens funksjoner fortsatte i kristen drakt, for eksempel hans rolle som helbreder. Fortsatt oppsøker mange mennesker slike som «kan lese» for sykdommer, det vil si folk som er kjent for å ha evnen til å kunne helbrede. De fleste formularer som idag brukes i forbindelse med «lesingen» har en klar kristen form, men det forekommer også formularer med før-kristent innhold.

Gjennom den læstadianske vekkelsen ble det gradvis utformet en religiøs uttrykksform og moralsk livsstil som var nært knyttet til samisk identitet. Mens læstadianismen primært bevirket en indre åndelig fornyelse og en etisk reisning blant samene, hadde den samiske før-kristne religionen en ganske annerledes funksjon. Her var det nettopp forholdet til naturen og maktene som sto sentralt.

Andre noaide-funksjoner er nok fortsatt i bruk, men karakteristisk for dagens situasjon er at den helhet av kunnskap som noaiden forvaltet, er oppstykket og fordelt på personer som ikke ser denne form for kunnskap i et helhetlig religiøst perspektiv. Noen kan litt, andre kan noe annet, men det er ikke lenger noen som forvalter kunnskapen som helhet slik den gamle noaiden kunne.

To ting er viktig å fremheve i den religionsutøvelsen som var knyttet til bruken av runebomma. For det første stilte en seg ganske pragmatisk til selve trosinnholdet, for eksempel hvilke guder en skulle forholde seg til. For det andre var maktene knyttet opp til krefter en kunne merke direkte i menneskelivet og i naturen generelt.

Selv om den gamle religionen er borte og ikke lenger er et naturlig uttrykk for samisk religiøsitet, finnes det likevel elementer av før-kristen religiøsitet i dagens samiske kultur. Disse elementene er primært knyttet til den nomadiske livsform. Samisk religion har vært karakterisert som en form som naturmystikk.

Den nære forbindelsen mellom naturen, de rådende makter og det enkelte mennesket, er selve livsnerven i den samiske naturforståelsen. En av disse maktene er huldra. Huldra er levende i hverdagen både på godt og ondt, hun er en trøster og en hjelper. Hvis man fikk et funksjonshemmet barn, var det en trøst at det var huldra som hadde byttet barnet, dermed unngikk man skammen og skylden. I samisk tradisjon ble slik kunnskap formidlet på en uformell og pedagogisk måte gjennom fortellinger om de makter som hadde sine boliger i naturen, og som mennesket måtte vise respekt for gjennom den måten en brukte naturen på.

Et viktig samiske prinsipp er at sykdom er noe man kjemper med - ikke mot, og fra sammenbrudd går veien til gjennombrudd.

På 1600-tallet var det høyst fire-fem leger i Norge, den nordligste satt lenge i Trondheim. Vi kan neppe regne med at syke samer fikk særlig nytte av de første legene, dertil var språket, kulturen og holdningene så forskjellige. Samene har helt opp til våre dager langt på vei vært nødt til å stole på egne krefter. Det er grunnlag for å hevde at folkemedisin og skolemedisin har levd i fredelig sameksistens. På folkemunne har det ofte hett at «du skal gå til doktoren for å finne ut hva som feiler deg, men du skal gå til leseren for å bli frisk».

Samiske skikker og seder tyder på at magien ble brukt for å helbrede sykdom. Tabuforestillinger, tro på farlige makter og frykten for byttinger gjorde at samene foretok seremonielle handlinger som for eksempel å kaste et metallstykke i badekaret til den nyfødte eller ofre litt tobakk ved en bestemt stein i naturen (en sieide). Sykdom prøvde en også å overføre til dyr, for eksempel lopper, lus og frosker. Svart magi eller gann kunne bli brukt. Amuletter skulle beskytte mot onde makter.

Det som for utenforstående kunne se ut som magi, kunne for samene være legemidler nedarvet gjennom mange års erfaring, prøving og feiling. Samene foretok bad hvor bestemte urter ble brukt. Av planter fra samenes medisin kan nevnes: ballblom, bjørkeløv, einer, finnmarkspors, hestehov, kjerringrokk, kråkefot, lusegras, ryllik, røyksopp, tyttebær og vassarve. Bjørkeløv har vært brukt mot reumatisme, einer mot astma, forstoppelse og håravfall. Hestehov/løvetann ble anvendt mot magesmerter, men også mot svuller fordi man mente planten hadde en rensende effekt. Ulike bærsorter ble brukt mot diaré.

Et velanvendt folkemedisinsk middel, kjent fra en rekke ulike land, er kopping. Også i dag finnes det i samiske bygder folk som driver med kopping. Kopping ble utført med koppehorn, helst av okser eller kuer. Kopping har vært brukt for å lege smerter og for å øke blodsirkulasjonen, og regnes som en effektiv metode.

Brenning av knusk eller moxibusjon, moxabrenning, regnes for å ha sin opprinnelse i Kina og har vært brukt og brukes til medisinske formål.

Reinen har - naturlig nok - vært mye brukt blant samene. Reinblod, reinhorn, reinhår, reinkjøtt, reinlever, reinost, reinskinn, reinvom og andre tenkelige produkter har vært brukt mot ulike sykdommer.

Referanser:

NOU 1998-21

Gustavsen J.: Samisk folkemedisin. Tidsskrift: DYADE. 1976.

Kristiansen R.: Samisk religion i en økologisk sammenheng. Tidsskrift: Kirke og kultur 2/1994.

NOU 1995:6 Plan for helse- og sosialtjenester til den samiske befolkningen i Norge.

 
 
 

Besøk våre annonsører
Besøk våre annonsører

Besøk våre annonsører

Besøk våre annonsører

Besøk våre annonsører

Besøk våre annonsører

Besøk våre annonsører
Besøk våre annonsører
Besøk våre annonsører
Besøk våre annonsører



Alternativmedisin i Norge