... mer om soneterapi 

Fotsoneterapi er basert på et system av soner i føttene som gjenspeiler kroppens forskjellige organer og deler. Ved sykdom eller svakhet i et organ kommer det en ømfintlig fortykkelse i underhuden i den korresponderende sonen i foten. Et lignende system av korresponderende soner finnes i hendene og benyttes i håndsoneterapien. Behandlingen består i punktmassasje av slike affiserte soner.

Historikk

I legen Akhmabors grav i Saqqara i Egypt finnes det veggmalerier fra det tidlige 6. dynasti (ca. 2330 f.Kr.) som sannsynligvis viser en scene fra en soneterapeutisk behandling. Vi har også andre vitnesbyrd som tyder på at soneterapi har vært en viktig del av den gamle egyptiske legekunst, som i følge den greske historieskriveren Herodot sto høyt.

Den moderne soneterapien stammer fra Amerika. Ifølge doktor Joseph Bachmann som underviste i fysiologi i USA i årene 1846-1881, ble fotsoneterapien oppdaget i 1842. Den er kjent fra enkelte nordamerikanske indianertradisjoner. I begynnelsen av vårt århundre ble soneterapien videreutviklet og systematisert av den amerikanske øre-nese-hals-legen William H. Fitzgerald. Hans sonesystem omfattet hele kroppen, ikke bare hender og føtter. Flexner-rapporten som i 1910 fastslo strenge vitenskapelige kriterier for amerikansk medisin, medførte imidlertid at soneterapien ble utelukket fra den medisinske undervisning i USA. Den form for fotsoneterapi som senere har fått gjennomslag i alternativ medisin, stammer fra en av Fitzgeralds elever, Eunice Ingham (hun var massøse).

Det er utarbeidet kart over sonene i føttene og hendene. Her har nordmannen Charles Ersdal gjort en stor innsats. Soneterapi har vært praktisert i Norge siden 1960-tallet og er i dag en av de vanligste former for alternativ medisin. Det har vært arrangert flere kurstilbud her i landet, og en del norske soneterapeuter har også fått sin utdanning i utlandet, særlig i Danmark. Soneterapi inngår i dag i undervisningen ved flere av skolene for naturmedisin/helhetsterapi, og er et sentralt fag i undervisningsplanen for refleksterapi.

Beskrivelse av behandlingsformen

Primært i undersøkelsen av pasienten er undersøkelsen av sonene i føttene og eventuelt hendene. Den gir soneterapeuten informasjon om hvilke organer eller vev som er affisert i det aktuelle sykdomsbildet. Men terapeuten vil også ha andre innfallsvinkler til å kunne danne seg en oppfatning av pasientens problemer og årsakene til disse. Her er anamnesen viktig og eventuelt medisinske tilleggsopplysninger. Terapeuten vil kunne supplere undersøkelsen med andre diagnostiske metoder alt etter hvilke nye kunnskaper han/hun har.

Det er viktig at terapeuten har visse medisinske kunnskaper/skjønn slik at han vet å henvise pasienten til lege når dette er indisert. Ved soneterapiutdanningen i Norge har man derfor lagt stor vekt på at terapeutene får en medisinsk basisutdanning.

Erfarne soneterapeuter kan utvikle stor følsomhet når det gjelder undersøkelsen av sonene i føttene, og vil i mange tilfeller utfra dette kunne danne seg en mening om det dreier seg om sirkulasjonssvikt, akutte eller kroniske betennelser, i de respektive organer. Derved vil han kunne forme hypoteser om hvor i kroppen et medisinsk problem sitter, og hva slags problem det er tale om.

Selve behandlingen består i det vesentlige av punktmassasje av affiserte soner. Teknikken kan variere, likeledes antallet affiserte soner som behandles hver gang. Sonene i føttene eller hendene gjenspeiler hele kroppens funksjonstilstand og det tilstrebes en helhetlig behandling, ikke bare en lokalisert behandling av den kroppsdel som gir manifeste symptomer. Her spiller terapeutens generelle medisinske kunnskaper og erfaring en viktig rolle.

Bruken av håndsoneterapi har hittil vært mindre utbredt i Norge. Denne form for terapi egner seg godt til egenbehandling da disse sonene er lettere tilgjengelig for pasienten selv enn fotsonene. Professor Park Jae Woo i Korea har utviklet et praktisk system basert først og fremst på bioholografiske sonesystemer i hendene og fingrene som egner seg godt såvel til egenbehandling, som til behandling av andre. Denne terapien som har fått navnet Su Jok terapien, er nå i ferd med å vinne økende internasjonal utbredelse. Det er blant annet opprettet et institutt for Su Jok terapi i Moskva.

Hva terapien brukes for

Behandlingen kan være smertefull, men vil likevel i de fleste tilfeller oppleves av pasienten som en «lettelse». Reaksjoner etter behandlingen oppstår vanligvis behandlingsdagen eller dagen etter og kan medføre en forverring av de symptom som fra før er aktive. Ellers kan man oppleve generelle symptom som hodepine, tretthet, diare, svetting, utsondring fra slimhinner og økt vannlating. Disse symptomene er forbigående og tolkes som tegn på at kroppens selvhelbredende system er stimulert og at det skjer en avgiftning. Behandlingshyppigheten og behandlingstidens varighet varierer alt etter hva slags problem som behandles. Barn reagerer lettere på soneterapi enn voksne, og soneterapi egner seg godt til behandling av mange lidelser hos barn, som kolikksmerter, diaré og gjentatte luftveisinfeksjoner. Eldre pasienter reagerer vanligvis tregere på behandlingen, men også i aldersomsorgen kan soneterapi ha en viktig funksjon.

Fordi soneterapi først og fremst fremmer pasientens selvhelbredende prosesser, har soneterapi et meget bredt indikasjonsområde. Behandlingen kombineres ofte med annen medisinsk behandling. Det er vanlig at norske soneterapeuter også behersker andre former for alternativmedisinsk behandling som urtemedisin, homøopati og øreakupunktur. Soneterapi brukes også til forebyggende behandling fordi funksjonsforstyrrelser hevdes å kunne gi utslag i fot- og håndsonene før de har ført til manifest sykdom.

Forklaringsmåte

Hele kroppen avspeiles såvel i føttene som i hendene. Høyre fot/hånd representerer høyre kroppshalvdel, og venstre fot/hånd venstre kroppshalvdel. De forskjellige soner er lokalisert i den anatomiske rekkefølge de korresponderende organer og vev finnes i kroppen. Dersom et organ er affisert av sykdom eller svekket, vil underhudsvevet i den tilsvarende sonen palperes hard, stram, øm og/eller smertefull. Behandling av denne sonen vil virke inn på det respektive vev/organ. Umiddelbart etter behandlingen vil det kunne komme en forsterkning av symptomene som tegn på en mer akutt tilstand, men dette vil etterfølges av en bedring som tegn på tilheling. Både i føtter og hender finner vi således et sonesystem som gjenspeiler hele kroppen. Det er med andre ord tale om et bioholografisk prinsipp. I overensstemmelse med dette kan man klassifisere fot- og håndsoneterapi som bioholografiske metoder som kan forklares på grunnlag av ECIWO-teorien.

Sonesystemene i føttene og hendene har utvilsomt en biokybernetisk funksjon: Når vi går eller bruker hendene, utsettes sonene for trykk og strekk, og dette bidrar både til å gjenopprette kroppens homeostase (likevektstilstand) og stimulere regenerative prosesser i svekkede organer. Det viser seg i praksis at soner som tilsvarer vitale organer, ligger relativt beskyttet i føttene slik at de ikke stimuleres i utrengsmål. Sonesystemene synes derfor både å ha en viktig fysiologisk funksjon og være hensiktsmessig plassert.

Fot- og håndsoneterapi blir også klassifisert som «refleksologi-metoder» og betegnes på engelsk som «foot and hand reflexology». Men det må understrekes at man ikke har funnet grunnlag for å forklare disse metodene ut fra nevrofysiologiens kunnskap om nevrogene reflekser.

Referanser:

NOU 1998-21

Andersen, L.: Haandbog i Zoneterapi. Borgens Billigbøker, Danmark 1976

Bredstrup E. og Launsø L.: Hovedpine og zoneterapeutisk behandling. Sundhetsstyrelsens Råd Vedrørende Alternativ Behandling, Danmark 1995

Corvo J.: Soneterapi. Hjemmets bokforlag, Oslo 1991

Ingham E.: Zone terapi. Strubes forlag, København 1972

 
 
 

Besøk våre annonsører
Besøk våre annonsører

Besøk våre annonsører

Besøk våre annonsører

Besøk våre annonsører

Besøk våre annonsører

Besøk våre annonsører
Besøk våre annonsører
Besøk våre annonsører
Besøk våre annonsører



Alternativmedisin i Norge